Anders Nordmo har et innlegg i Budstikka 16.10.
En standardfrase i diverse kommentarfelt er «er dette skattepenga mine går til?».
Undertegnede også kan denne høsten tenke seg å bruke dette uttrykket. I disse tider, når kommunene står overfor store utfordringer innen skole, helse og eldreomsorg, er det lett å stille spørsmålet: Er dette virkelig en sak kommunestyret skal bruke tid på?
Asker kommune behandler nå en sak om hvorvidt kommunen fortsatt skal være språknøytral, eller om kommunen skal kreve at staten kun bruker bokmål i skriftlig kommunikasjon med kommunen. Kommunedirektøren anbefaler at Asker forblir språknøytral.
For mange kan dette fremstå som en liten og lokal sak. Men egentlig handler den om noe langt større.
Nynorsk kan i bokmålsland bli sett på som en kuriositet som hører hjemme på et museum. Men nynorsk er et bruksspråk for hundretusenvis av nordmenn og en sentral del av norsk språk- og kulturhistorie.
Da Stortinget i 1885 vedtok jamstillingsvedtaket, ble grunnlaget lagt for den språkpolitikken som fortsatt gjelder i Norge: To likestilte norske skriftspråk. Dette har vært et bærende prinsipp i norsk språkpolitikk gjennom mer enn 140 år.
En språknøytral kommune favoriserer hverken bokmål eller nynorsk. Den anerkjenner at begge skriftspråkene har en plass i samfunnet.
Når staten har krav om å bruke nynorsk i en del av sin kommunikasjon, er det også nødvendig at det finnes kommuner som faktisk er villige til å motta denne kommunikasjonen. Å være språknøytral er derfor et konkret bidrag til å holde nynorsk som et levende bruksspråk.
Likevel skal saken nå utredes og diskuteres enda mer. Man kan spørre om dette virkelig er den viktigste språkdebatten Asker trenger akkurat nå.
For innbyggerne spiller det liten rolle om et brev fra staten kommer på bokmål eller nynorsk. Det viktige er at språket er klart, forståelig og tilgjengelig.
Asker SV står sammen med flere andre partier om å støtte kommunedirektørens anbefaling om at Asker fortsatt skal være språknøytral. Det er et standpunkt som både ivaretar norsk språkmangfold og respekterer de to likestilte norske skriftspråkene.
Spørsmålet er derfor ikke om Asker skal bli en nynorskkommune. Det skal vi ikke. Spørsmålet er om vi fortsatt skal bidra til den språkbalansen som norsk språkpolitikk har bygd på siden 1885.
For oss er svaret enkelt: Ja. Og vi skulle gjerne brukt mindre tid på å diskutere det