Karakteristikken av kommunestyremøtet som en prateklubb, er en urettferdig irettesettelse av representanter for opposisjonen som tar sin folkevalgte oppgave seriøst, skriver SVs gruppeleder Martin Berthelsen.Martin Berthelsen, i Budstikka 26.10.
Asker kommunestyre behandlet en sak om salg av kommunale eiendommer i sitt møte 13. oktober.
Saken gikk over to omganger. Først skulle det vedtas et reglement om eiendomssalg, deretter skulle det vedtas salg av eiendommer etter administrasjonens forslag.
Oddvar Igland (Sp) foreslo dette vedtakspunktet til reglementet:
Før et salg av eiendom gjennomføres, skal kommunen vurdere om det foreligger behov for å benytte eiendommen som ledd i tjenesteproduksjonen, infrastruktur eller til oppføring av formålsbygg (herunder også offentlige/private omsorgsboliger).
Det var et bra forslag, og det ble enstemmig vedtatt. SV hadde et tilsvarende forslag, men det ble ikke reist, da vi vurderte det best for saken at forslaget ble fremmet av et posisjonsparti.
I neste omgang skulle kommunestyret ta stilling til salg av utvalgte eiendommer. SV fremmet dette forslaget, som en oppfølging av forslaget som nettopp var blitt vedtatt:
Kommunedirektøren legger frem en sak for formannskapet med forslag til eiendommer nevnt i liste 1 og 2 som kan egne seg for kommunens behov for fremtidige tjenesteboliger for ansatte innen velferdsområdet, samt for lavinntektsgrupper.
Forslaget fikk SVs og Rødts stemmer.
Også andre partier fremmet forslag om betingelser knyttet til salg av bestemte eiendommer.
Det var etter dette det ifølge Budstikka «sprakk» for Høyres gruppeleder Vestgren, som entret talerstolen og med en trygg posisjonell arroganse erklærte engasjementet fra opposisjonspartiene som useriøst. I pausen kom det frem at det var SVs innlegg som gjorde at han så rødt.
Man kan forstå at det kan oppleves som irriterende for posisjonen å måtte bruke tid på en debatt om en sak der utfallet synes å være gitt. Den irritasjonen er demokratiets pris. Politisk styring er en prosess, der summen av alle innspill kan være med på å få til gode vedtak.
Høyres representant Garntangen tok til orde for at partiene skulle bli tildelt taletid i henhold til størrelse, og viste til at det var praksis i Drammen.
Bortsett fra det høyst udemokratiske prinsippet som her ble lansert om at partiet som har mest makt også skal ha mest taletid, er realiteten den at det i Drammen kommunestyre praktiseres tre minutter per innlegg og to minutter per annengangs innlegg.
Det er mye som tyder på at man må gjøre noen strukturelle grep for å komme gjennom alle sakene som er satt opp på agendaen for kommunestyremøtet før lysene slukkes i de tusen hjem. Man kan også vurdere Budstikkas anbefaling, slik man leser gjennom linjene, at det kan være lurt for små partier å spisse engasjementet.
Derimot er karakteristikken av kommunestyremøtet som en prateklubb, en urettferdig irettesettelse av representanter for opposisjonen som tar sin folkevalgte oppgave seriøst.
En situasjon i kommunestyret der man unnlater å fremme politikk i redsel for å bli stemplet av både posisjon og presse som useriøs tidsspiller, ville absolutt fortjene Budstikkas karakteristikk «skrekkfilm».