Kim Pilgaard, autorisert psykisk helsefagarbeider, Asker.
Under overskriften «Verdien av å kunne velge» skriver bransjedirektør Torbjørn Furulund fra NHO i Budstikka at Martin Berthelsen fra SV «lukker øynene for sannheten». Furulund finner sannheten i en NOU om private aktører i velferdsstaten. Han henviser til utredningens «omfattende datamateriale», som altså åpenbart skal inneholde sannheten om de private aktørene i den norske velferdsstaten. Sannhet og objektivitet er jo en slags siamesiske tvillinger. Objektiviteten døde sammen med relativitetsteorien for et århundre siden. I dag er det vel bare diverse religioner som hevder å sitte på Sannheten. Og da kan man jo ha Furulund mistenkt for å ha opphøyd ideologien til NHO til religion. Jeg tror ikke han gjør det, men han lukker uansett øynene for at sannheten er et utdatert og lite givende begrep i en politisk diskusjon.
Furulund hevder også at det er en slags egenverdi i å ha både private og offentlige aktører i helsesektoren. Han begrunner det blant annet med at «private helse- og omsorgsbedrifter er en svært viktig arbeidsplass for mange kommuner.» Det er korrekt, men hadde ikke disse arbeidsplassene vært private, da hadde de vært kommunale. Med samme personale. Forskjellen er ikke antall arbeidsplasser, men hvem som tjener på arbeidsplassene. Flertallet av de som jobber i de private omsorgsbedriftene tjener mindre og har lavere pensjon enn de som jobber i tilsvarende offentlige institusjoner – fordi den offentlige tariff er bedre. Men eierne tjener jo selvfølgelig. De er i høy grad internasjonale investeringsfonds, noe som har vært kjent lenge og er stadfestet i den omtalte utredningen. Litt spissformulert kan man si at forskjellen mellom det som personalet i private omsorgsbedrifter og deres kolleger i offentlig sektor tjener, det sendes til eiere i utlandet.
En av hovedbegrunnelsene for utredningen er påstander om at private aktører i velferdssektoren har tatt ut superprofitt. Furulund skriver at utredningen «ikke har funnet dokumentasjon for at dette er noe utstrakt fenomen». Også dette er korrekt, men den manglende dokumentasjon henger sammen med at de internasjonale eierne bruker store ressurser på å gjøre det umulig å finne denne dokumentasjonen ved å ha ugjennomtrengelige eierstrukturer og utstrakt hemmelighold, ofte via eierinteresser i såkalte skatteparadiser. Vi nektes i praksis innsyn i hva skattepengene våre går til i de private selskapene, noe som står i sterk kontrast til offentlighetslovens krav om gjennomsiktighet i all offentlig virksomhet.
Og apropos innsyn. Furulund skriver at kontraktene til de private aktørene «kontrolleres og følges opp». Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har jobbet for en av de store, kommersielle aktørene i omtrent 15 år, og har bare opplevd kommunalt tilsyn to ganger. Begge ganger var forhåndsannonsert. Jeg har også pratet med ansvarlige for kontraktsoppfølging i en stor og en mellomstor kommune. Begge sa at de ikke hadde ressurser til oppfølging.
Slik jeg ser det består NHO sin velferdsmiks av én del privat hemmelighold, dårligere lønninger og manglende oppfølging, og én del offentlige institusjoner med bedre lønnsvilkår, full åpenhet og systemregulert oppfølging. Furulund mener at miksen av disse to «er det som fungerer best.»
Jeg har selv jobbet i både Oslo og Asker kommunes egne velferdsinstitusjoner. Det fungerte minst like bra som de private omsorgsboligene jeg jobbet i. Jeg har store problemer med å se at en miks av dårlig og godt er «det som fungerer best».