Den 13. oktober kom forslaget til kommuneplanens arealdel opp til førstegangsbehandling i Asker formannskap.
Planen hadde vært offentliggjort en god stund før. Fra politisk hold var det blitt gitt uttrykk for anerkjennelse for det krevende arbeidet som lå i å sy sammen planene for de tre tidligere kommunene til én.
Som «bærekraftskommune» har Asker et høyt ambisjonsnivå, som kommuneplansjefen og hans kvinner og menn har hatt en forpliktelse til å følge i arbeidet med planen.
Vern av naturområder og biologisk mangfold, mindre utslipp av klimagasser og boligbygging for en fremtid med en økende aldrende befolkning har vært bærende elementer i planarbeidet.
For kommuneøkonomien, som vil møte hardere betingelser i fremtiden, ikke minst på grunn av befolkningsendringene, er de vedtatte målene også et bidrag til økonomisk bærekraft.
Asker SV hadde forslag til ytterligere grep for å styrke disse målsettingene. Vi ønsker blant annet å ta ut arealer utenfor sentrumsområder definert til boligbygging, men som i kraft av sin beliggenhet høyst sannsynlig ville bli fritidseiendommer, på bekostning av natur og den friheten allemannsretten gir innbyggerne.
Når vi nå ser at bærekraftsretorikken står i kontrast til den praksisen posisjonen i Asker ønsker, ville vi være godt fornøyd med å vedta planforslaget som det var.
Et forvarsel om konflikten mellom ideelle målsettinger og praksis fikk vi allerede 7. september, da formannskapet hadde et møte med det kommunale selskapet Askerhalvøya eiendom AS, som beklaget seg over at en realisering av forslaget til arealplan ville bety milliontap for selskapet.
De fikk ikke selge så mange tomter som salgsbudsjettet deres la opp til! Dette paradokset, et kommunalt aksjeselskap med lønnsomhetsmål som ikke nødvendigvis faller sammen med overordnede samfunnshensyn, innbyr til en debatt om kommunen som selskapseier.
Allerede før arealplanen er blitt sendt ut på høring, har politikerne mottatt en rekke henvendelser fra grunneiere og utbyggere som bekymrer seg over hva arealplanforslaget har å si for begrensninger på nettopp deres interesser.
Det er en del av den demokratiske prosessen. Noen protester kan være rimelige, andre ikke, og også Høyre har syn som vi deler, blant annet å «vurdere arealformål» for Blakstad sykehus og ikke legge området ut til boliger, som må bety å beholde arealet til samme formål som nå.
Men når Høyre med sine støttespillere vil ha en omkalfatring av hele planen og ber administrasjonen å vurdere arealformål på nytt for nesten 80 eiendommer, blir det retoriske spørsmålet: Hva er viktigst, utbyggerinteresser eller bærekraftsmål?
Det kan tenkes at også planavdelingens folk gjør seg slike tanker når de tar fatt på arbeidet på nytt. Svaret på dette ikke så veldig spennende spørsmålet får vi om tre måneder.